Da manuset til Kari sluttet å lene seg på lysbildene

Kari kom med lysbilder og ingen plan

Kari tok kontakt tidlig i høst. Hun skulle holde et foredrag på et medlemsmøte i et lite lokale, med om lag førti i salen og en frivillig ved den bærbare PC-en. Lysbildene var ferdige. Det eneste hun manglet, mente hun, var litt ro i stemmen.

Da vi gikk gjennom materialet sammen, så jeg raskt at utfordringen lå et annet sted. Lysbildene var blitt manuset hennes. Hver gang hun mistet tråden, så hun mot lerretet og leste opp det som sto der, og publikum fulgte blikket hennes bort fra henne.

Jeg ba henne legge lysbildene til side og fortelle meg foredraget med egne ord i fem minutter. Det gikk bedre enn hun trodde. Poengene satt, men rekkefølgen glapp, og hun visste ikke helt når bildene skulle skifte. Det ble utgangspunktet for arbeidet vårt.

Fra bilder til signaler

Vi begynte med å skrive ut foredraget i to spalter. I venstre spalte sto det Kari skulle si, med korte setninger og tydelige pauser. I høyre spalte sto signalene: når lysbildet skifter, når lyset dempes, og når den frivillige skal gjøre noe.

Poenget er at hvert signal knyttes til en setning, ikke til et klokkeslett. Når Kari sier «da starter vi med tallene fra i fjor», er det den setningen som utløser neste bilde. Da trenger ingen å gjette, og hun slipper å snu seg mot lerretet for å sjekke.

Vi strøk også nesten en tredjedel av lysbildene. Bilder som bare gjentok det hun sa, ble borte. Det som sto igjen, var få bilder med store tall og enkle figurer, og hver av dem hadde en klar jobb i fortellingen.

• Venstre spalte for tale, høyre spalte for signaler
• Signal knyttet til en setning, ikke til tid
• Ett lysbilde, én oppgave

Den frivillige får en egen rolle

Ved PC-en satt Tor, som aldri hadde styrt lysbilder under et foredrag. Han hadde fått beskjed om å «trykke videre når det passer». Det er en dårlig instruks, fordi den gjør ham usikker og får ham til å vente på et nikk fra scenen.

Vi ga Tor sin egen kopi av manuset, med bare signalene og setningene som utløser dem, markert med gul tusj. Han trengte ikke forstå innholdet i foredraget, bare vite hva han lyttet etter. Dessuten avtalte vi et enkelt nødtegn: hvis Kari løftet hånden litt, skulle han stå stille til hun nikket.

Allerede på første gjennomlesning merket vi forskjellen. Tor skiftet bilde midt i en setning to ganger, og vi justerte signalene slik at de lå på slutten av setningen i stedet for midt i den. Små endringer, men de fjernet det rykkete preget.

Gjennomkjøringen avslørte det som manglet

Vi kjørte foredraget fra start til slutt i lokalet to dager før møtet, med Tor ved PC-en og en stoppeklokke i hånden. Det tok to minutter lenger enn Kari hadde regnet med, og ett av lysbildene hadde et signal som ikke passet i det hele tatt.

Lyset var neste lærdom. Salen hadde to lysbrytere, og den ene dempet lyset over lerretet mer enn Kari hadde ønsket. Vi bestemte at lyset skulle dempes bare under de to bildene med figurer, og ellers stå som det var, slik at publikum kunne se henne.

Etter andre gjennomkjøring var Kari merkbart roligere. Hun hadde sluttet å lete etter bildene og begynte å snakke til folk. Notatene våre fra prøven ble til en enkel liste hun hadde i lommen på selve dagen.

Hva Kari tok med seg

På møtet gikk foredraget omtrent som i prøven. Kari mistet tråden en gang, tok en pause, leste setningen i manuset og fortsatte. Ingen i salen la merke til det. Tor skiftet bilder på riktig sted hele veien, og lyset ble dempet bare der det skulle.

Etterpå sa Kari at det viktigste hadde vært å vite hva som skjedde etter hver setning. Hun trengte ikke lenger huske alt samtidig. Manuset bar rekkefølgen, og hun kunne bruke kreftene på å snakke.

Det er mønsteret jeg ser igjen hos mange talere. De tror de trenger bedre bilder eller mer selvtillit, men oftest trenger de en tydelig fordeling mellom det de skal si og det teknikken skal gjøre. Når det står på papiret, blir begge deler enklere.

• Manus med signaler gir et sted å vende tilbake til
• Medhjelperen trenger sin egen kopi
• Prøv hele rekken minst to ganger i lokalet

Slik kan du gjøre det samme

Start med å skrive foredraget slik du vil si det, og del siden i to spalter. Sett inn signaler for lysbilder, lyd og lys i høyre spalte, hver knyttet til en bestemt setning. Stryk alle bilder som bare gjentar det du sier.

Gi den som skal betjene teknikken en egen kopi, og avtal et enkelt tegn for å vente. Kjør gjennom med stoppeklokke i det faktiske lokalet, og skriv ned alt som skurrer. Det du finner i prøven, slipper du å oppdage foran publikum.

Dette er kjernen i modulen om slidesignaler og manus. Du øver på å bygge manuset trinn for trinn, med eksempler du kan tilpasse til dine egne foredrag, store eller små.